Tusmos syn på utvalgets forslag

​

Det er viktig å anerkjenne at utvalget har gjort en grundig jobb og har strukket seg langt for å prøve å balansere rettigheter mot ansvar. Det er beklagelig at samfunnet må ty til drastiske straffetiltak for å bekjempe ukultur og utvide kriminalisering av handlinger som ikke er straffbare i dag. Straff for lovbrudd er et virkemiddel som kan øke bevissthet, og hindre straffbare handlinger. Likevel mener vi at økt bruk av straffetiltak alene er uheldige og bidrar til å innskrenke frihet og føre til følelse av fremmedgjøring. Dette ser vi i debatten om kriminalisering av narkotika besittelse der mange mener at sterke straffe midler ikke er effektiv mot misbruk av narkotika. Rehabilitering og bedre rusomsorg er bedre tiltak enn straffetiltak som bare øker lidelser for et allerede belastet miljø.

 

Vi mener at, det er bedre å investere i økt sosial kapital blant innvandrere for å forsterke samhold og at straff kan i noen tilfeller motvirke sin hensikt fordi mange som ikke er overbevisste, bare vil prøve å unngå myndighetene for å kunne fortsette med praksisen i det skjulte.

 

Etiske problemstillinger som utvalget har drøftet i forbindelse med nykriminalisering av atferd som ikke er ulovlig i dag, er viktige momenter å være klare over. Disse er potensial diskriminering og forskjellsbehandling av minoritetsfamilier som følge av implementering av lovforslagene. Utvalget påpeker at etterforskning av saker kommer sannsynligvis til å ramme minoritetsfamilier mer enn den øvrige befolkningen. Dette kan rettferdiggjøres juridisk, men det øker en følelse av fremmedgjøring og mangel på etterlevelse av lovverket.

 

Utvalget har i sin utredning fått innspill fra mange ulike aktører, og det er god kvalitet på arbeidet. Likevel ser vi at det er en overrepresentasjon av offentlige aktører og færre bidrag fra minoritetsaktører. Trossamfunn er en aktør i Norge som har tett kontakt med minoritetsforeldre og ungdommer, og som har mye kunnskap om utfordringene de møter. I tillegg hadde det vært positivt å høre fra flere minoritetsorganisasjoner som jobber direkte med problemstillingen. Videre er det også viktig å høre fra målgruppen, for eksempel foreldre og ungdommer. Dette ville gitt større tyngde og eierskap til problematikken.

 

Foreldre med minoritetsbakgrunn sliter ofte med oppdragelsen av barn i Norge, dels på grunn av manglende sosial kapital og dels på grunn av mangel på relevant kompetanse. De har verdifulle erfaringer med utfordringene de møter og kunne bidratt med innsikt i deres tankegang.

 

Det er ingen tvil om at negativ sosial kontroll i alle sine former bør bekjempes på alle måter. Vi er enige med utvalget at negativ sosial kontroll er et upresist begrep som er vanskelig å definere. Vi ser også behov for å skjerme svakstilte (barn og ungdom) fra den negative effekten av foreldrenes negative kontroll. Vi er derfor enige med utvalget om de nye straffetiltak, men ønsker å nyansere at straff ikke alltid fører til bedring. Vi jobber med mange som er berørte direkte av dette og vi ser at mange er desperate og oppgitte. Det gjelder både ungdommer og foreldre. De ønsker hjelp og støtte, men tjenestene er enten kapasitetsmessig utilgjengelig eller har en mistenkeliggjørende holdning. Mange velger å prøve å løse utfordringene på egen måte. Det er også mye press på foreldre fra flere kanter og de trenger hjelp med å finne riktig måte å reagere på når de møter slikt press.

 

Norge er multikulturell, og vi må anerkjenne at akkulturasjon og tilpasning etter migrasjon kan være krevende for mange. Vi vet at mange minoritetsforeldre sliter med integrering selv etter lengre opphold i Norge. Det kan være mange ulike grunner til dette. Ubehandlet trauma og opplevd utenforskap kan forsterke behov for tilhørighet og identitet. Negativ sosial kontroll er et symptom av ubehandlet underliggende problemstilling. Holdningsendring er en lang prosess som innebærer internalisering av et budskap, overbevisning, aksept og trygghet.

 

Migrasjon til et nytt samfunn fører ofte til nye utfordringer i livet. Strategier for å håndtere dette varierer for ulike mennesker. Avhengig av opplevelse og erfaringer i det nye samfunnet, kan noen segregere eller isolere seg mens andre vil assimilere. En mellomvei mellom segregering og assimilering er integrering der man deltar og bidrar til det nye samfunnet, men velger å bevare sin opprinnelige identitet og gamle røtter. Foreldregenerasjonen har som regel etablert verdier, holdninger og meninger når de kommer til Norge. Disse verdier kan stå veldig sterkt hos noen mens for andre er overgang til nye verdier enklere. Vi mener at dialog, anerkjennelse og empatisk kommunikasjon kan bidra til holdningsendring og bedre aksept for samfunnets grunnleggende verdier.

 

Mange minoritetsforeldre har manglende kompetanse i oppdragelse og sliter med å etablere et godt samspill med sine barn. De aller fleste foreldre ønsker det beste for deres barn selv om de kan mangle kunnskap om foreldreskap. Vi, som samfunn bør tilrettelegge for kompetanseøkning, bevisstgjøring og empatisk kommunikasjon. Mennesker skal møtes der de er med de forutsetninger som de har som utgangspunkt.

 

Straff alene kan ikke løse problemet og det er viktig å jobbe med rotårsakene. Foreldre skal myndiggjøres med bevisstgjørende kompetanseheving. På denne måten skal foreldrene ansvarliggjøres og stilles til ansvar. Når enkelte oppfører seg uansvarlig og utsetter deres barn/unge for omsorgssvikt, skal de stilles til ansvar og straffes. Men det skal jobbes med andre forebyggende tiltak også. Hvis vi antar at det er store mørketall som ikke er avdekket, må vi spørre oss om straff egentlig bidrar til å avdekke mer eller om mange bare går under jorden? Foreldre har mange ulike, komplekse og ofte vanskelige grunner til å ty til drastiske tiltak. Manglende tilhørighet, avmaktsfølelse og ungdomskriminalitet. For å møte disse utfordringene, kreves det varierte og tilpassede tiltak.

 

TUSMO har i mange år arbeidet med integrering og samfunnsdeltakelse og har sett behovet for dialog, tillit og relasjonsbygging, både internt i familier og mellom familier og systemet. Vi jobber med holdningsendring som en langsiktig prosess og har utviklet to viktige tiltak: Generasjonsdialogi og mentoropplæring for flerkulturelle ungdommer.ii Erfaringene viser at disse to tiltakene bidrar til å forebygge familiekonflikter samt styrke samholdet og kommunikasjonen mellom generasjonene. Vi mener at slike konkrete og målrettede tiltak er veien å gå for å forebygge utfordringene knyttet til negativ sosial kontroll.

 

Skadelige oppdragelsespraksiser bør bekjempes med hensiktsmessige virkemidler, ikke med følelsesmessige eller impulsive reaksjoner. Vår metodikk har vist seg å gi resultater, og mange har fått forståelse for norske verdier uten å måtte tvinge det frem. Det er viktig å samarbeide med foreldre og involvere alle aktører som arbeider med integrering. Organisasjoner og ressurspersoner som jobber i førstelinjen (jobber tett med berørte målgrupper) bør benyttes for å forebygge skadelige kulturelle praksiser som ikke er forenlige med norske oppdragelsesverdier. Dette bør gjøres med dialog og empati. Samfunnet bør forstå at endringer skjer langsomt og at holdninger endres over generasjoner.